Så trist…


ATO

Ato 08.08.99-15.09.08

 

I dag har min søster vært med Ato, vår irske setter til vetrinæren. Og det var som vi fryktet, ved et røntgen bilde av han viste deg seg at han hadde mange sorte flekker på lungene.. Ato har di stste mnd begynt å bli svært tynn og slapp. I sommer kastet han opp alt han spiste og ble bare tynnere og tynnere, men da var han fortsatt like sprek og glad som han alltid har vært. Men  nå di siste ukene har han mistet livsgnisten. Så i dag er dagen han får slippe. Han fylte 9 år den 8 august og han har vært en helt utrolig hund. Snillere hund skal en lete lenge etter.

 

Ato kjøpte jeg og søstarn i sammen. Jeg viste ikke engang at vi skulle ha oss hund, da pappa var svært imot det å få hund.  Jeg husker det så innmari godt at søstarn og jeg skulle kjøre oss en tur, da hun ber meg finne en lapp i vesken hennes med en adr på. Så spør hun om jeg vet hva vi skal og jeg skjønner med engang at vi skal å se på valper 🙂 Og der var det 8 helt nydelige settervalper… Vi bestemte oss for for hvem vi ville ha, det var den minste valpen og den mørkeste. Så var det hjem å overtale mor og far. Mamma gikk det fint med, men pappa var mer i tvil. Men han skulle nå bli med å se på valpene. Og hvem blir ikke solgt da, så Ato ble med oss hjem.

 

 Donna og ato.

 

Ato har vært med på alt, han elsket å løpe løs på hytta og fjellet. Det var der han hørte hjemme. Han har aldrig likt å kjøre bil, men når vi pakket og var klare for å dra på hytta, sto han klar. Værre var det når vi skulle hjem, da gikk han helst å gjemte seg, for hjem skulle han ikke. Og skjønner han godt, løpe løs og gjøre som han vil. Ha nøt virkelig friheten.

 

 

Men i dag sovnet han inn hos vetrinæren på Raufoss, det var ikke mer å gjøre, kreft i lungene… Så da fikk han slippe… Jeg orket ikke å være med til vetrinæren, kanskje burde jeg ha vært med for min søsters del. Men jeg orket ikke det engang til. Men sånn er det å ha dyr, di lever ikke med en livet ut.. Selv om en skulle ha ønsket det…

Donna, Frigg og Ato 

 

“Stå ikke ved min grav og gråt
jeg er ikke der.
Jeg sover ikke –

Jeg er de tusen vinders blåst
jeg er snøkrystallers frost.
Jeg er morgensol i duggvåt eng
og høstregnet som væter kinn.
Når du våkner opp i morgenstille
er jeg de tusen fuglevingens sus.
Når du sovner inn i nattens silde
er jeg de milde stjerners lys.

Stå ikke ved min grav og gråt
jeg er ikke der.
Jeg døde ikke –”

3 tanker på “Så trist…

  1. huffameg så trist for dere… 😦 Men han koser seg og passer på dere fra hundehimmelen. Der er det nesten som på hytta deres.. 😉

    Klem!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s